Jeg tenkte jeg skal dele min erfaring om hvordan det du lærer på treningen faktisk kan redde deg ut av en dårlig situasjon i virkeligheten.
Tirsdag 2. mars 2016 var jeg på vei hjem på kvelden gjennom bakgården hvor jeg bor på Grønland. Det skal sies at denne plassen er et typisk belastet område med salg og kjøp av de fleste stoffer. Her er det et gjennomtrekk av alle slags mulige mennesker i alle aldre, størrelser og ikke minst tilstander. Som regel har ikke dette vært et problem, men denne dagen tok ting en annen vending enn hva jeg var forberedt på.
Til vanlig er det 3-4 stykker som står på den samme plassen til alle døgnets tider og selger til den som måtte ha lyst på. De holder seg for det meste i sitt hjørne og plager veldig få.
En av dem som vanligvis står der, går mot meg mens han sier noe jeg ikke få med meg da jeg har musikk i øra. Jeg ser at han snakker til meg, men jeg velger å fortsette fremover samtidig som jeg tar ut øreproppene for å høre om han fortsetter å gå etter meg. Han har nå kommet opp på høyre siden min og spør om hvorfor jeg ikke skal kjøpe noe når jeg velger å gå i området.
Jeg både ser på blikket hans, kroppsspråket og hører at denne gangen har han nok selv fått i seg for mye av det han selger.
Jeg husker ikke helt klart hva som skjer, men han roper noe til meg samtidig som han slår meg i ansiktet og jeg mister balansen bakover. Dette skjer utrolig fort så jeg klarer ikke helt å forstå hva som skjer før jeg kjenner slaget. Innen det som føltes som mindre enn et sekund, tar han tak i halsen min først med en hånd, deretter den andre litt høyere under kjeven. Jeg kjente at den ene tommelen presset innover i midten av halsen min samtidig som han prøver å presse meg bakover.
Den første reaksjonen jeg fikk var panikk over hva som skjer hvis jeg faller bakover. Det eneste jeg klarte å gjøre, var å rive tak i hendene hans samtidig som jeg sparket og sparket fremover. Han var på en avstand hvor det eneste som var mulig var å sparke fremover. Jeg treffer han hardt et par ganger i skrittet og jeg har fått den hånden som presset hardest vekk fra strupen. Jeg traff nok relativt greit siste gangen, for han slipper da taket og tipper fremover. Jeg var redd for at han skulle fortsette å gå etter halsen min, så jeg slo han med albuen i bakhode/nakke-regionen før jeg løp avgårde til blokken min.
Panikken satt i en liten stund, men da den begynte å slippe, startet tankene rundt hele situasjonen å gå i reprise. Hvordan gikk dette så bra som det gjorde?
Jeg kan med hånden på hjertet si at det ikke så ut som noe som helst fra en film eller fra treningen heller. Det var ingenting som så eller føltes kontrollert ut. Det var ingen Van Damme-slag eller høye spark i luften. Den eneste og første reaksjonen var å sparke så mye og så hardt jeg kunne til jeg hadde mulighet til å komme meg unna.
Nå forstår jeg hvorfor jeg trener og hva det kan gi meg i den virkelige verden. Styrken og muligheten til å komme meg unna en situasjon som kunne endt mye verre enn med et blått øye.
